Søknadsfristen til UWC gikk ut 1. februar, og alle søkerne skal/burde ha fått resultatet av søknaden sin innen nå. Derfor vil jeg først og fremst si: Gratulerer så masse til dere som har kommet videre til intervju! Bare å komme til intervjurunden er utrolig stort i seg selv! Samtidig synes jeg det er utrolig viktig å presisere til dere som ikke fikk innkalling til intervju at dette ikke er slutten og at «alt håp er ute». Uansett hvor klisje det høres ut, så er det sant: I de kommende årene kommer det så utrolig mange flere muligheter dere kan slenge dere med på, og før dere vet ordet av det er dere nettopp der dere skal være! Om dere har spørsmål om eksempler på kommende muligheter for dere så er det bare å kontakte meg, så kan jeg gi dere en liste på ting dere kan sjekke ut!
Så tilbake til dere intervjukandidater: Dere er garantert utrolig spente og har masse sommerfugler i magen – akkurat som alle vi andre også hadde! Jeg husker selv at jeg ikke greide å gå en eneste dag uten å tenke på intervjuet: Hva kommer de til å spørre om? Hva skal jeg svare? Hvor mye er på engelsk? Hvor mange intervjuer meg? Hva hvis jeg ikke vet hva jeg skal svare? … Lista var lang! Heldigvis hadde en søster av en venninne av meg tålmodighet nok til å svare meg på en rekke spørsmål – tusen takk, Line!
I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt basic om hvordan intervjuet foregår generelt, samt min egen opplevelse. Deretter gir jeg også svar på de største spørsmålene jeg hadde selv. Informasjonen blir selvfølgelig slik det var da jeg var på intervju, men det skal ikke være noe særlig forskjell fra år til år. Er det noe dere ikke finner svar på av å lese dette, så må dere ikke nøle med å kontakte meg! Jeg svarer mer enn gjerne! 🙂
Intervjuet: Når dere ankommer lokalet blir dere godt tatt i mot av en eller flere trøstevakter, og eventuelt andre «informative» personer. Sjansen for å se andre søkere som venter på intervju er også stor, og ikke vær sjenert med å prate med de. Kanskje det er din kommende co-year? Det kan til og med være dere skal bo sammen de neste to årene! Uansett kan det være godt å få utvekslet litt følelser og tanker med en annen som er i samme situasjon som deg, og det kan hjelpe med å senke den eventuelt ekstreme hjerterytmen.
Etter en stund, avhengig av hvor tidlig du kommer dit, kommer det en hyggelig person å henter deg (i mitt tilfelle en utrolig snill voksen dame – husker dessverre ikke navnet da jeg var alt for fokusert på å si mitt eget navn korrekt da vi håndhilste). Han eller hun følger deg så til intervjurommet, mens samtalen holdes gående av spørsmål om forventinger og generell prat. Vel fremme kommer du inn i et rom med fem voksne (noen yngre, noen eldre) mennesker som er utrolig blide og hyggelige! Man hilser på de, presenterer seg selv og setter seg ned. Deretter begynner intervjurunden med spørsmål og samtaler for å i det store og hele bli bedre kjent med deg, og før du vet ordet av det har 20 minutter gått, og den hyggelige personen som fulgte deg til rommet, kommer og henter deg igjen. Og det er det! Deretter er det ingen andre ting å gjøre enn å vente (hjemme vel og merke), på konvolutten som kommer i posten, ca. en uke etterpå.
Min opplevelse: Livredd for å komme for sent, insisterte jeg på å starte hjemmefra utrolig tidlig onsdags morgen, for å være fremme i god tid til 12:10 – klokkeslettet da alt skulle skje (overdramatisk?). Etter en liten gårunde i Oslo kom jeg inn på Røde Kors-lokalet ca en halvtime før intervjustart og fikk vite at jeg var førstemann inn etter lunsjpausen. I samme øyeblikk begynte hjernen min da å tenke på om det kunne være en fordel eller ulempe – var de friske og raske etter en matpause? Var de for våkne pga nylig fylte sukkerlagre? Var de slitne fordi de ikke hadde kommet i gang etter pausa? Ja, jeg tenkte på alt. Jeg ble møtt av en utrolig hyggelig trøstevakt som hadde graduated fra UWC USA et par år tidligere, og hvis jeg husker rett så het hun Thea. Dette er nemlig en vanvittig svak side ved meg: når jeg i stressede situasjoner (eller i grunn hele tiden), så fokuserer jeg så hardt på å si mitt eget navn riktig at jeg ikke husker hva den andre personen heter.. Vi pratet en stund før en intervjukandidat til kom inn, Astrid, som endte opp med å få plass ved Pearson i Canada! Plutselig kom en hyggelig eldre dame og ropte meg opp. Hjertet mitt hoppet til, og jeg har ingen sjanse til å huske navnet hennes (Kari?). Hjertet mitt hoppet som sagt utrolig fort i det navnet mitt ble ropt opp, men fra jeg startet å gå mot intervjurommet var det overraskende rolig. Jeg er vanligvis en person som får mini-hjerteinfarkt bare av å skulle holde presentasjoner i klasserom, mens nå var hjertet mitt helt rolig! Vel fremme ved rommet ble jeg geleidet inn og håndhilste på fem smilende mennekser. En av dem het Siv og var alumni fra Adriatic (UWC i Italia), en annen het Jane (og hadde vært lærer, og muligens elev (?), ved Atlantic). Resten husker jeg ikke… De ønsket meg velkommen, ga meg et glass med vann og startet intervjuet med å spørre meg spørsmålet jeg hadde forventet meg «Så.. Hvem er Katharina?» Jeg åpnet munnen, og fra det sekundet rullet ordene ut av munnen min og samtalene gikk i et frem til de plutselig sa jeg var ferdig. Den hyggelige damen ventet på meg utenfor døra, og smilte hyggelig og spurte hvordan det hadde gått. Jeg personlig var nokså fornøyd, men hadde null anelse ettersom jeg hadde hatt alt for lav puls hele veien i forhold til hva jeg pleier. Circa en uke senere, på klassetur i Tyskland, fikk jeg melding av mamma om at en brun konvolutt var ankommet i postkassa. Jeg hadde, før jeg dro på tur, insistert på at hun ikke skulle åpne den før jeg kom hjem, men jeg greide virkelig ikke å holde meg. Etter et par meldinger frem og tilbake fikk jeg til slutt melding hvor det stod «Fjaler».
Spørsmål:
Ramser opp et utvalg av generelle spørsmål jeg husker jeg hadde selv, angående intervjuprossesen.
– Hvordan kan man forberede seg til intervjuet? Dette varierer veldig fra person til person. Noen vil forberede seg en masse, mens andre vil ta alt som det kommer. Uansett så er det lurt å sette seg ned med søkanden hvertfall en gang, lese gjennom den og tenke over hva du skrev i essayet. En annen ting, men som varierer veldig fra person til person, er å undersøke skolene litt nærmere for å finne ut av hva som kanskje kunne passe deg bedre enn andre. Likevel vet jeg om personer som kom til intervjuet helt åpenhjertet, uten å ha lest noe særlig om noen av de, for å la alt være opp til nasjonalkomiteen. Videre utover dette er det bare fantasien som setter grenser, samtidig som man må huske at dette ikke er en test hvor det kun finnes rette og feil svar!
– Hva spør de om på intervjuet? I mitt tilfelle, og i så og si alle andres jeg vet om, dreier det seg i hovedsaken om søknaden du skrev, nærmere spesifikt essayet. Derfor kan det være en god fordel å lese gjennom essayet et par ganger før intervjuet, og prøve å stille spørsmål til setningen du selv har skrevet ned, for så å svare på det. Det er en del spørsmål som lyder som «hvorfor gjør du dette (aktiviteter)», «hva gir dette deg» etc. Det viktigste er at du kan stå opp for alt du har skrevet, og svare ærlig. Det kommer også andre typer spørsmål som er mer spontane for å få deg til å tenke der og da, samt et spørsmål på engelsk. Jeg husker spesielt at jeg fikk beskjed om å fortelle om en utfordring jeg hadde hatt i livet.
– Hvor mange intervjuer deg? Jeg vil tro de fortsatt er fem, som da jeg var der, med forskjellige oppgaver i nasjonalkomiteen.
– Kan man ønske skole? Dette er et spørsmål de stiller under intervjuet, slik som på den skriftlige delen. Du får lov til å ramse opp skoler du gjerne vil til, og gi en begrunnelse for hvorfor. De kommer også til å spør om det er enkelt skoler du ikke vil/kan dra til, i tillegg til at jeg husker de spurte spesifikt om RCN pga. lokaliseringen, samt Swaziland pga. skolestarten i januar. Det er viktig å huske at man likevel kan bli valgt til en skole som man ikke ønsket seg, og da har jeg et råd: Med mindre man absolutt ikke kan dra dit pga. personlige årsaker – si ja! Selv om det kan høres kjedeligere, kjipere, mer crazy eller helt merkelig ut så er et en grunn til at du ble plassert akkurat der. Jeg er et levende eksempel på det som ble sendt til Norge etter å ha ønsket Canada, USA og Italia. Jeg takket likevel ja, og kunne ikke vært mer fornøyd.
– Hva spør de om på engelsk? Dette varierer muligens fra år til år, men jeg fikk beskjed om å late som at jeg var kommet inn på UWC og måtte beskrive Norge til romkameratene mine.
– Hvor skumle er de!? De er ikke skumle i det hele tatt – de er utrolig hyggelige og vil deg bare det beste!
– Hvor lang tid tar det fra intervjuet til svaret kommer i posten? Jeg fikk beskjed om ca 2 uker, men hadde svaret innen en uke!
– Noen generelle tips som er lurt å ta med seg? Klisjeen – vær deg selv! Nasjonalkomiteen har kalt deg inn til intervju for å bli enda bedre kjent med deg fordi de tror du er en kandidat til et UWC. Derfor er det utrolig viktig for deg selv å være så ærlig som mulig, slik at bestemmelsen som blir tatt passer deg best mulig, enten det står om skoleplass generelt eller ikke, eller om hvilken av skolene du blir sendt til! Nasjonalkomiteen vet hva de driver med. Tips nummer to er, som i søknaden (essayet): Prøv å vis frem flest mulig sider av deg selv!
Jeg håper dette var til hjelp for flere av dere, og hvis det skulle være noe jeg hadde glemt eller dere lurer på så bare ta kontakt! Da gjenstår det bare å si en ting: Masse LYKKE TIL!
