Snart vender jeg tilbake til vakre Sogn og Fjordane!

Sommerferien har vært en av de mest minnerike feriene på mange år og jeg har allerede fått erfare hva en UWC-opplevelse kan gi også utenom campus:

  • Jeg har fått oppleve den amerikanske kulturen på nært hold ved å kunne bo privat i en liten by (og ikke på hotell i New York (ikke misforså: det er ingenting feil ved å være turist i ‘Murica!))
  • Jeg har spist en ordentlig italiensk fem-retters middag, i et rekkehus i Italia
  • Jeg har blitt bedre kjent med den svenkse kulturen (i Østerrike vel og merke)
  • …Og jeg har generelt fått bruk for så utrolig mye jeg har lært på fritiden hjemme på sørlandet!

Da ferien nærmet seg før skoleslutt økte aktivitets- og «jeg er altfor for opptatt til å blogge»nivået til et nytt nivå, noe som førte til at nettopp bloggprioritering sank til et betraktelig lavere nivå. Hvor mye jeg kommer til å blogge i tredje termin får jeg se an, alt ettersom hvor mye skolearbeid det blir, men jeg kan i alle fall love dere å gjøre så godt jeg kan! Utenom mine nostalgiske uwc-effekt-happeninger denne sommeren har jeg møtt en av mine to førsteåringer, Vemund, som jeg gleder meg utrolig mye til å kunne bli bedre kjent med (okei, det er vel i grunn en uwc-effekt-happening..), jeg har fått møtt vennene mine hjemme, spist masse is, trent, jobbet,  badet, nesten blitt brun og gjort en smule skolearbeid + alt annet som hører med i en sommerferie. Nå står for øyeblikket det som trolig er min siste seilkonkurranse for tur, før det bærer tilbake til The Flekke Bubble – denne gang som andreåring! Hvor ble det av tiden??

Jeg håper på å få oppdatert bloggen jevnlig, slik at dere der hjemme kan holde nogenlunde styr på hva jeg bedriver tiden min med og da slippe mine 6-timers lange fortellinger når jeg vender tilbake til jul.. Hehe.. men inntil videre: ha en fantastisk sommerferie videre alle sammen! 🙂

Slenger med tre vakre iPhone-kvalitetsbilder fra USA-turen, ettersom jeg fortsatt ikke har fått lastet opp bildene fra kameraet!

IMG_6462 IMG_6535 IMG_6555

(dette ble et ganske så impulsivt, dårlig norsk innlegg.. jeg beklager.)

Oisann..!

Tiden her oppe flyr av sted, og nå er det bare en eneste måned igjen til eksamen!!! Hvor ble det av tiden? Ser ut til at den løp av gårde nok en gang… Jeg må få beklage på det sterkeste min fraværelse de siste ukene, men nå er jeg omsider tilbake igjen! Så hva har skjedd siden sist? For å gi en rask oppsummering (før jeg må løpe – pizza-middag med Larry, rektoren på skolen!):

  • Ridderrennet: et ord å si og det er AMAZING! Jeg hadde plan om å skrive et langt innlegg om det, men i stedet for å poste her så velger jeg heller å linke til et innlegg jeg allerede har skrevet for hjemmesiden til skolen, i tillegg til en avisartikkel noen av mine co-years laget for et utemagasin! Klikk dere inn på http://uwcrcn.no/ridderrennet-2015/ og http://www.utemagasinet.no/Magasin/Gjorde-det-umulige-mulig. I tillegg har noen av mine co-years og laget denne supre filmen av oppholdet vårt, og bilder sier mye mer enn mindre mange hundre ord: https://www.youtube.com/watch?v=ZIidNTrhxVs
  • Første terminkarakterer! Jeg overlevde jeg, og er i grunn fornøyd – greit å ha litt å jobbe mot fremover også 🙂
  • African Show
  • Prøver, prøver og min første Kinesisk Orals!
  • Påskeferie med seilsamling i Moss
  • *trommevirvel* byttet til Engelsk! No more Chinese… Innså at det ble i meste laget ettersom jeg brukte mye mer tid på kinesisk enn mine faktiske HL fag..

Det var superkjapp oppsummering, og for å greie å fortsette så får jeg la det bli så kort, og heller oppdatere jevnlig igjen! 🙂 Om dere skulle ha noe spørsmål så er det bare å ta kontakt, men nå må jeg løpe til rektors hus! Hver uke har han 10 førsteåringer på pizzakveld, og nå står jeg og 9 andre for tur. Vi snakkes mye snarere enn sist! God, sen påske 😀 (Fler bilder kan kommer senere!)

IMG_2160 IMG_2165 IMG_2198

Intervjurunden!

Søknadsfristen til UWC gikk ut 1. februar, og alle søkerne skal/burde ha fått resultatet av søknaden sin innen nå. Derfor vil jeg først og fremst si: Gratulerer så masse til dere som har kommet videre til intervju! Bare å komme til intervjurunden er utrolig stort i seg selv! Samtidig synes jeg det er utrolig viktig å presisere til dere som ikke fikk innkalling til intervju at dette ikke er slutten og at «alt håp er ute». Uansett hvor klisje det høres ut, så er det sant: I de kommende årene kommer det så utrolig mange flere muligheter dere kan slenge dere med på, og før dere vet ordet av det er dere nettopp der dere skal være! Om dere har spørsmål om eksempler på kommende muligheter for dere så er det bare å kontakte meg, så kan jeg gi dere en liste på ting dere kan sjekke ut!

Så tilbake til dere intervjukandidater: Dere er garantert utrolig spente og har masse sommerfugler i magen – akkurat som alle vi andre også hadde! Jeg husker selv at jeg ikke greide å gå en eneste dag uten å tenke på intervjuet: Hva kommer de til å spørre om? Hva skal jeg svare? Hvor mye er på engelsk? Hvor mange intervjuer meg? Hva hvis jeg ikke vet hva jeg skal svare? … Lista var lang! Heldigvis hadde en søster av en venninne av meg tålmodighet nok til å svare meg på en rekke spørsmål – tusen takk, Line!

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt basic om hvordan intervjuet foregår generelt, samt min egen opplevelse. Deretter gir jeg også svar på de største spørsmålene jeg hadde selv. Informasjonen blir selvfølgelig slik det var da jeg var på intervju, men det skal ikke være noe særlig forskjell fra år til år. Er det noe dere ikke finner svar på av å lese dette, så må dere ikke nøle med å kontakte meg! Jeg svarer mer enn gjerne! 🙂 

IntervjuetNår dere ankommer lokalet blir dere godt tatt i mot av en eller flere trøstevakter, og eventuelt andre «informative» personer. Sjansen for å se andre søkere som venter på intervju er også stor, og ikke vær sjenert med å prate med de. Kanskje det er din kommende co-year? Det kan til og med være dere skal bo sammen de neste to årene! Uansett kan det være godt å få utvekslet litt følelser og tanker med en annen som er i samme situasjon som deg, og det kan hjelpe med å senke den eventuelt ekstreme hjerterytmen.
Etter en stund, avhengig av hvor tidlig du kommer dit, kommer det en hyggelig person å henter deg (i mitt tilfelle en utrolig snill voksen dame – husker dessverre ikke navnet da jeg var alt for fokusert på å si mitt eget navn korrekt da vi håndhilste). Han eller hun følger deg så til intervjurommet, mens samtalen holdes gående av spørsmål om forventinger og generell prat. Vel fremme kommer du inn i et rom med fem voksne (noen yngre, noen eldre) mennesker som er utrolig blide og hyggelige! Man hilser på de, presenterer seg selv og setter seg ned. Deretter begynner intervjurunden med spørsmål og samtaler for å i det store og hele bli bedre kjent med deg, og før du vet ordet av det har 20 minutter gått, og den hyggelige personen som fulgte deg til rommet, kommer og henter deg igjen. Og det er det! Deretter er det ingen andre ting å gjøre enn å vente (hjemme vel og merke), på konvolutten som kommer i posten, ca. en uke etterpå.

Min opplevelse: Livredd for å komme for sent, insisterte jeg på å starte hjemmefra utrolig tidlig onsdags morgen, for å være fremme i god tid til 12:10 – klokkeslettet da alt skulle skje (overdramatisk?). Etter en liten gårunde i Oslo kom jeg inn på Røde Kors-lokalet ca en halvtime før intervjustart og fikk vite at jeg var førstemann inn etter lunsjpausen. I samme øyeblikk begynte hjernen min da å tenke på om det kunne være en fordel eller ulempe – var de friske og raske etter en matpause? Var de for våkne pga nylig fylte sukkerlagre? Var de slitne fordi de ikke hadde kommet i gang etter pausa? Ja, jeg tenkte på alt. Jeg ble møtt av en utrolig hyggelig trøstevakt som hadde graduated fra UWC USA et par år tidligere, og hvis jeg husker rett så het hun Thea. Dette er nemlig en vanvittig svak side ved meg: når jeg i stressede situasjoner (eller i grunn hele tiden), så fokuserer jeg så hardt på å si mitt eget navn riktig at jeg ikke husker hva den andre personen heter.. Vi pratet en stund før en intervjukandidat til kom inn, Astrid, som endte opp med å få plass ved Pearson i Canada! Plutselig kom en hyggelig eldre dame og ropte meg opp. Hjertet mitt hoppet til, og jeg har ingen sjanse til å huske navnet hennes (Kari?). Hjertet mitt hoppet som sagt utrolig fort i det navnet mitt ble ropt opp, men fra jeg startet å gå mot intervjurommet var det overraskende rolig. Jeg er vanligvis en person som får mini-hjerteinfarkt bare av å skulle holde presentasjoner i klasserom, mens nå var hjertet mitt helt rolig! Vel fremme ved rommet ble jeg geleidet inn og håndhilste på fem smilende mennekser. En av dem het Siv og var alumni fra Adriatic (UWC i Italia), en annen het Jane (og hadde vært lærer, og muligens elev (?), ved Atlantic). Resten husker jeg ikke… De ønsket meg velkommen, ga meg et glass med vann og startet intervjuet med å spørre meg spørsmålet jeg hadde forventet meg «Så.. Hvem er Katharina?» Jeg åpnet munnen, og fra det sekundet rullet ordene ut av munnen min og samtalene gikk i et frem til de plutselig sa jeg var ferdig. Den hyggelige damen ventet på meg utenfor døra, og smilte hyggelig og spurte hvordan det hadde gått. Jeg personlig var nokså fornøyd, men hadde null anelse ettersom jeg hadde hatt alt for lav puls hele veien i forhold til hva jeg pleier. Circa en uke senere, på klassetur i Tyskland, fikk jeg melding av mamma om at en brun konvolutt var ankommet i postkassa. Jeg hadde, før jeg dro på tur, insistert på at hun ikke skulle åpne den før jeg kom hjem, men jeg greide virkelig ikke å holde meg. Etter et par meldinger frem og tilbake fikk jeg til slutt melding hvor det stod «Fjaler».

Spørsmål:
Ramser opp et utvalg av generelle spørsmål jeg husker jeg hadde selv, angående intervjuprossesen.

– Hvordan kan man forberede seg til intervjuet? Dette varierer veldig fra person til person. Noen vil forberede seg en masse, mens andre vil ta alt som det kommer. Uansett så er det lurt å sette seg ned med søkanden hvertfall en gang, lese gjennom den og tenke over hva du skrev i essayet. En annen ting, men som varierer veldig fra person til person, er å undersøke skolene litt nærmere for å finne ut av hva som kanskje kunne passe deg bedre enn andre. Likevel vet jeg om personer som kom til intervjuet helt åpenhjertet, uten å ha lest noe særlig om noen av de, for å la alt være opp til nasjonalkomiteen. Videre utover dette er det bare fantasien som setter grenser, samtidig som man må huske at dette ikke er en test hvor det kun finnes rette og feil svar!
– Hva spør de om på intervjuet? I mitt tilfelle, og i så og si alle andres jeg vet om, dreier det seg i hovedsaken om søknaden du skrev, nærmere spesifikt essayet. Derfor kan det være en god fordel å lese gjennom essayet et par ganger før intervjuet, og prøve å stille spørsmål til setningen du selv har skrevet ned, for så å svare på det. Det er en del spørsmål som lyder som «hvorfor gjør du dette (aktiviteter)», «hva gir dette deg» etc. Det viktigste er at du kan stå opp for alt du har skrevet, og svare ærlig. Det kommer også andre typer spørsmål som er mer spontane for å få deg til å tenke der og da, samt et spørsmål på engelsk. Jeg husker spesielt at jeg fikk beskjed om å fortelle om en utfordring jeg hadde hatt i livet.
– Hvor mange intervjuer deg? Jeg vil tro de fortsatt er fem, som da jeg var der, med forskjellige oppgaver i nasjonalkomiteen.
– Kan man ønske skole? Dette er et spørsmål de stiller under intervjuet, slik som på den skriftlige delen. Du får lov til å ramse opp skoler du gjerne vil til, og gi en begrunnelse for hvorfor. De kommer også til å spør om det er enkelt skoler du ikke vil/kan dra til, i tillegg til at jeg husker de spurte spesifikt om RCN pga. lokaliseringen, samt Swaziland pga. skolestarten i januar. Det er viktig å huske at man likevel kan bli valgt til en skole som man ikke ønsket seg, og da har jeg et råd: Med mindre man absolutt ikke kan dra dit pga. personlige årsaker – si ja! Selv om det kan høres kjedeligere, kjipere, mer crazy eller helt merkelig ut så er et en grunn til at du ble plassert akkurat der. Jeg er et levende eksempel på det som ble sendt til Norge etter å ha ønsket Canada, USA og Italia. Jeg takket likevel ja, og kunne ikke vært mer fornøyd.
– Hva spør de om på engelsk? Dette varierer muligens fra år til år, men jeg fikk beskjed om å late som at jeg var kommet inn på UWC og måtte beskrive Norge til romkameratene mine.
– Hvor skumle er de!? De er ikke skumle i det hele tatt – de er utrolig hyggelige og vil deg bare det beste!
– Hvor lang tid tar det fra intervjuet til svaret kommer i posten? Jeg fikk beskjed om ca 2 uker, men hadde svaret innen en uke!
– Noen generelle tips som er lurt å ta med segKlisjeen – vær deg selv! Nasjonalkomiteen har kalt deg inn til intervju for å bli enda bedre kjent med deg fordi de tror du er en kandidat til et UWC. Derfor er det utrolig viktig for deg selv å være så ærlig som mulig, slik at bestemmelsen som blir tatt passer deg best mulig, enten det står om skoleplass generelt eller ikke, eller om hvilken av skolene du blir sendt til! Nasjonalkomiteen vet hva de driver med. Tips nummer to er, som i søknaden (essayet): Prøv å vis frem flest mulig sider av deg selv!

Jeg håper dette var til hjelp for flere av dere, og hvis det skulle være noe jeg hadde glemt eller dere lurer på så bare ta kontakt! Da gjenstår det bare å si en ting: Masse LYKKE TIL!

Friluftsveka a la Ski week!

Hei igjen, og beklager (nok en gang) for sein oppdatering! Nå har jeg omsider fått rotet meg til å finne en kamerakabel for å få overført litt bilder fra kameraet, siden min ligger igjen hjemme et eller annet sted. 2-3 uker har gått like fort som ellers, og nå står allerede neste event for tur: Ridderrennet! Men i denne posten blir det ikke noe Ridderrenn, men en oppsummering på vår fantastiske skiuke! Søndag morgen (3 uker siden) fylte vi opp tre busser med unger og bagasje, og satte kursen mot Stryn. Turen bestod av en herlig lunsjpakke fra middagen før, lasagne, gulrotkake, soving og samtaler, og etter om lag 3-4 timer parkerte vi på Strynsvatn camping. Vi var blitt fordelt i ulike hytter, helt uavhengig av rommene her på campus, og jeg havnet i en seksmannshytte med Festina (Kosovo), Haja (Western Sahara), Iman (Brazil), Ines (Finland) og Karina (Sverige).

IMG_5930
Utsikt fra campingen

I motsetning til tidligere skiuker årene før, hadde vi virkelig trukket det lengste strået med tanke på været. De første dagene bydde på skikkelig påskevær, som dere kan se på bildet over! Uavhenging av hyttene, var alle blitt delt inn i fire grupper, ettersom det hadde bydd på problemer med 100 ungdommer i enten langrennsløypa eller slalombakken på en gang! Hver gruppe fikk to dager med langrenn, en dag med slalom og en «hviledag» etter slalomen, avhengig av hvilken dag man hadde det. I tillegg fikk alle tilbud om å sove i lavvo en av kveldene (etter slalom), men som et resultat av ikke fullt så fint vær (masse vind og regn) kvelden jeg kunne, stod jeg over lavvoen denne gangen.

Etter å ha pakket ut i hyttene og kommet oss til rette på søndag, skulle gruppe 1+4 og 2+3 ha to timer «ski-leik» hver. Vi fikk utdelt langrennski og lekte og tulla i en litt for isete bakke rett utenfor hyttene. Overraskende nok – til alle dere som kjenner meg – så greide jeg å ikke falle og slå kul i panna! Da skileken var ferdig hadde vi så og si fri resten av kvelden. Hver av hyttene fikk posjonert ut middag og frokost hver dag, og lunsj ble laget av middags- og frokostrester. Kan si det var deilig å kunne lage litt mat selv igjen! Mandag var det tid for første dag med action. Sola skinte og været var helt fantastisk, og heldig som gruppe 3 var (min) hadde vi fått utdelt langrennstur denne dagen! Vi kjørte buss opp til høyfjellet og spente på skia og startet å gå. Opp, opp, opp og opp, og stadige utfordringer kom løpende på ettersom mange av elevene her aldri hadde hatt ski på beina før. Likevel kom alle seg til toppen, like hele, og da var det tid for ned, ned, ned! Etter x antall pauser med pusting og påfylling av væske og mat kom alle seg til «bånn», og de siste par kilometerene bydde på flotte opp-og-ned bakker, med fantastisk utsikt! Ta en titt:

IMG_2110
Karma (Tibet)
IMG_2113
Mar (Nederland) og Alberto (Spania) – god trening for oss alle tre, og en ypperlig innsats og stå-på-vilje av Alberto!
IMG_2136
Blessing (Zimbawe) – min flotte «skielev» som ble utrolig flink på slutten av dagen!

IMG_2107 IMG_2111 IMG_2139 IMG_2147

Tirsdag: Været hadde gått fra blå himmel og påskevær, til overskyet og snøstorm, og våres langrennstur nummer 2 stod for tur! Vi startet samme sted som sist med «opp, opp, opp», men denne gangen brukte vi trolig en tredjedel av tiden! Vel oppe, tok vi en annen løype enn mandagen, og startet å gå oppe på «vidda». Med en god del vind og snø, var ikke skiføret det beste – klabbene under skiene vokste og vokste hos mange av skiløperne! Likevel hadde vi nok en fantastisk tur, men ingen bilder pga. interessante værforhold..

Onsdag: SLALOM! Da jeg var yngre stod jeg mye heller i bakken enn på langrenn, men i de siste årene har det snudd litt. Derfor hadde jeg ikke stått på slalom på 2-3 år, og gledet meg noe vanvittig! De første to timene gikk bort til å finne ski, hjelm, briller og sko, og til å øve med alle sammen i barnebakken. Etter en times tid med læring måtte vi «testes og klargjøres» for å kunne gå i det store bakken. Overraskende nok (?) ble alle nordiske godkjent + noen fler og vi tok te-krok-heisen opp til topps! Været var overskyet, med små anelser av snø/regn, men i prinsippet helt super spør du meg. Etter et par runder med hovedløypa (blå? rød?) prøvde Nuunii (Grønland) og meg oss på den sorte løypa. Fy søren, vi kjente i beina at det ikke hadde vært kjørt slalom på noen år! Til slutt kom vi oss likevel (og like hele) til målstreken, etterfulgt av en god lunsj. Tre-fire-fem runder til ble gjennomført før det var tid for å dra tilbake til campingen, og det var en god del såre lår og legger som satte seg ned i bussen den dagen. Dette var også kvelden vi kunne dra til lavvoen, men siden været ga på og det var masse vind og regn nede fra fjellet, stod flesteparten over for denne gangen.

Torsdag: Hviledag! Torsdag, og siste hele dag i Stryn, var nå tid for gruppe 3 sin hviledag. Det var utrolig deilig og bare slappe av, spille kort, drikke kakako og nyte hyttelivet en hel dag, før vi på fredagen pakket og vasket ut av hyttene og vendte nesa tilbake til Flekke og alles kjære, god hjem.
IMG_5873

Ikke mye annet har skjedd siden vi kom tilbake fra Friluftsveka, med unntak av IB selvfølgelig, som vi alle fortsatt overlever! I går fikk jeg også et 18-timers besøk av mine kjære Maren og Kamilla, og det var utrolig koselig å se de igjen etter Winter Break og få vist de hvordan jeg har det! Samtidig var det utrolig rart og ha «utenforstående» inne i RCN-bobla – for det er virkelig nettopp det her oppe: en skikkelig boble – som jeg er vanvittig glad i!

Happy Valentine’s Day!

Ja, i dag er dagen dere! Om dere synes det er en komersiell teit dag, eller feirer den fullt ut får dere hver og en selv bestemme, men jeg personlig synes det er flott å ha en dag man kan fokusere på kjærlighet – både til nære og kjære, så vel som de som er litt lengre unna. Man trenger ikke å løpe til den dyreste gullsmeden og kjøpe det dyreste og flotteste man finner  – noe hjemmelaget, eller om så bare det å være deg for de du er glad i gjør så utrolig mye! Så nyt dagen og sett pris på de dere har rundt dere – elsk og bli elsket!

Ferdig med dagens morale preken, så må jeg (igjen) få unnskylde tregheten min. Men stol på meg: hadde dere vært i min situasjon så ville dere forstått! Men i dag må jeg få ned et innlegg, før det blir for mye å ta igjen. 18 dager har gått siden sist, og så masse har skjedd. For ca to uker siden, fra en onsdag til mandag, hadde vi vår offisielle andre PBL (project-based learning week), som jeg nevnte i forrige innlegg, med førstehjelp og Model United Nation. Forhåpningene mine for First Aid var relativt høye ettersom at det er et felt jeg virkelig brenner for og interesserer meg i (ja, jeg er «en av de»: «jeg vil studere innen medisin eller bio-…..), og de tre dagene levde så absolutt opp til hva jeg håpet for, pluss mer – til tross for en hinsides influensa. Onsdagen våknet jeg opp med smerter i hele kjeven og tenna, tette bihuler, hovne øyne og nesten ingen stemme. Sta som bare det trasket jeg til frokost og så videre til første møte med First Aid. Dag 1 bestod av «gruppeundervising» der vi gikk gjennom alt basic, pluss litt ekstra, av førstehjelp, som bl.a. hjerte-lunge-redning, behandling av sjokk, forskjellige løft etc. Vi fikk også prøvd oss på våre første scenarioer som var utrolig morsomt, eller rettere sagt et gigantisk adrenalin kick for lille meg! Scenarioene gikk ut på at en gruppe gikk ut på gangen, mens den andre lagde en situasjon – altså spilte offere. Gruppa på gangen var First Aidere og måtte inn å redde oss i situasjonen vi var i, og med falskt blod, høy musikk og gærne ungdommer greide vi oss forholdsvis greit! Tips: Skru AV alt av musikk, skru PÅ lys og FJERN all alkohol om du noen gang skulle komme over et fullstendig kaotisk party, der du må redde menneskene.

Dag 2 kom og jeg følte meg enda verre. Likevel kom jeg meg opp, og etter en god del forskrekkede blikk (jeg så visst ikke så frisk ut), x antall papirruller og masse vann å drikke så kom jeg meg gjennom dagen – så vidt. Denne dagen var satt av til workshops hvor vi fikk lært om alt fra epileptiske anfall, til blødninger og mer HLR – koselig med kronisk rennende nese og øyne når man skal ha innblåsninger og hjertekompresjoner på en dokke.. (beklager informasjonen). Vel tilbake på rommet måtte jeg se meg slått (ut), og tilbrakte resten av dagen i senga. Dag 3 var kommet – siste dagen – som betydde eksamensdag! Vi hadde først en individuell teoretisk test i auditoriumet, før vi måtte gjennom tre poster: HLR, bandasjering og… Scenario! Scenarioet var nå arrangert av 2.åringene som arrangerte hele PBL-en og var stort og fantastisk! Min gruppe fikk (nok et) party å ta hånd om, med «fulle» tenåringer: noen bevistløse, noen blødende, noe i sjokk, noen døende. Gruppa mi greide seg supert og så var First Aid over. Personlig kunne jeg holdt på med scenarioer hele dagen, og når jeg fikk høre en annens gruppe scenario ble jeg full av sjalusi… Kjemilaben på skolen var arrangerert som en narkolab, og i det gruppa med førsteåringer kom inn var hele rommet dekket med røyk, det var åpne flammer på et bord, (falskt) blod «over alt», skrikende andreåringer og masse brannskader. Med andre ord – et stort kaos! Kjenner fortsatt sjalusien av å ikke få det scenarioet, da jeg heller endte opp med et party (for tredje gang den helgen)- MEN jeg hadde det supergøyselv! (bilde 1: David(Norge) og Akmaral (USA), Bilde2: Eksplosjon på kjemilaben, Bilde3: Nicole (Swaziland), Chantal (Norge – liggende) og Amanda (Sverige).
(Fotocredz: UWC Red Cross Nordics facebook-side)

10557701_877022115696169_6039802450062790538_o 10959371_877022185696162_6803239114505744398_n10920949_877022102362837_7106070742212109397_n

10967709_987934517901990_1648644156_n
WHO – legg merke til delegaten fra Nederland! Slapp av – det er rullet dopapir og intet annet.

Etter First Aid var det tid for MUN – Model United Nations, som er en simulasjon på FN, og hvordan FN fungerer. Her var forventingene derimot veldig lave, men fy søren og gøy vi faktisk hadde det! Jeg representerte Nederland i WHO (World Health Organisation) og vi diskuterte lovliggjøring av marijuana (haha, legger til at man må stå for sitt lands nasjonale meninger – med andre ord: lovliggjør det!) og Ebola-situasjonen. Tre dager fløy av gårde med heftige debatter, og ble avluttet med et .. interessant General Assembly i auditoriumet, der det ble mye kaos med alle lands meninger!

Med semesterets PBL over var det tilbake på skolebenken på onsdag, og siden det har det kun vært masse lesing til tester i kjemi og biologi, som nå omsider er ferdig (for denne omgang). Onsdag som var kom allerede neste happening, med foredrag av Cato Zahl Pedersen! Hvis dere ikke vet hvem det er – se til å google! Det var utrolig innspirerende og ga meg enda mer motivasjon og glede for å (ja det fikk jeg vite dagen før!!) være med som frivillig under Ridderrennet! Wæ, jeg gleder meg noe sinnsykt! (Google det også, hvis du ikke vet hva det er!)

I går feiret vi Kinesisk nyttår / Lunar New Year. Som en Chinese Ab-Initio student hjalp jeg til med matlaging i kantina-kjøkkenet, og fy søren og god mat vi fikk! Ekte krydder og chili gjorde susen. Hele kantina var flott dekorert og alle ble oppfordret til å ha på seg noe rødt. Middagen bydde på små taler og loddtrekninger, der tallet var skrevet i et fantastisk .. flott.. papir hodebånd vi fikk utdelt ved inngangen! Det var utrolig koselig og masse morsomt. På kvelden var det Open Mic (åpen mikrofon) og cafe i Høegh (mini-kulturhuset vårt) arrangert i samarbeid mellom DROP og Amnesty International. Denne uka har vært Human Rights week, og det var masse historier som ble fortalt. Når kafeen så var ferdig var vi en gjeng som grep sjansen til å arrangere en en-times karaokekveld og vi hadde det utrolig morsomt med alle mulige type sanger! YMCA, High School Musical, Rihanna, Britney Spears, x antall rappere osv.. Utrolig morsomt!

I dag venter en dag full av kjærlighet (haha, klisje? Hele college leverer roser til hverandre!), nok en cafe arrangert av SOS-gruppa og pakking for i morra.. *trommevirvel* drar alle førsteåringene en uke på fjellet for å stå på ski! Friluftsveka! Så det blir ingen oppdatering før neste helg, men da har jeg forhåpentligvis en del bilder å vise dere etter noe som kommer til å bli en fantastisk uke! Men nå må jeg komme meg ut av senga, inn i dusjen og deretter til kantina for å få meg noe mat.. Magen min hyler etter næring! Ha en fantastisk dag alle sammen, og nyt den med noen dere er glad i! Happy Valentine’s Day ❤

247641_878280315570349_647086886576709247_n

Hektisk uke!

Så, den siste halvannen uka har flydd avgårde. Hvis jeg først begynner å skrive vil jeg trolig aldri greie å stoppe, så jeg kommer til å fortelle det meste i bilder, men jeg skal legge til noen setninger om hva som skjedde forrige fredag! Som dere kanskje husker er jeg med i Ridderne, en EAC (CAS-aktivitet) som arrangeres hver fredag. Forrige fredag (1,5 uke siden) var det tid for våres første skitur, og forventningene var store! Flere av mine co-years hadde aldri gått på ski før, og det ekstra kicket kom selvfølgelig av selve poenget med Ridderne – at vi har med studentene med bevegelses- og hørselshemninger! Under denne turen var også Edwin, tredje-/fjerdeåring fra Nicaragua. Han har kommet tilbake på RCN for å jobbe som frivillig i noen måneder, noe som er utrolig koselig. Siden vi trener frem mot Ridderrennet (som jeg krysser fingrene for å få være med til), var det særlig interessant å ha han med på ski, da han selv har deltatt flere ganger, og er vanvittig inspirerende. Det er ikke hver dag jeg går i skiløypene med en gutt/ung mann fra Nicaragua som i tillegg til å kun ha armer ned til albuene er blind på det ene øyet. Å se hvor stor «guts» og motivasjon han har er helt fantastisk, og vi hadde mye moro sammen med å «kappkjøre», og kjøre «tog». Denne dagen var rett og slett en fantastisk begivenhet!

DSC_0228
Gjengen samlet i snøstormen!

Helgen som fulgte var forholdsvis rolig, og det samme var starten av kommende uka (forrige uke). Så begynte PROMPOSALS! På fredag (som nettopp var) ble det nemlig arrangert prom (etter nok en fantastisk skitur til et supert anlegg), og det ble arrangert konkurranse om å lage den beste promposalen der vinneren(e) får servert middag etc. Hvem som vant har vi enda ikke fått vite, men det blir jo spennende å se! Mye koselig og … interessant folk finner på – alt fra klatring i kantina til kidnapping til romantiske lys. Alt fra studenter som nesten aldri har pratet sammen før til kjærestepar. Alt var med andre ord mulig! Så Fredag var altså prom, som ble arrangert sammen med Dale VGS for å «holde oppe/knytte bedre kontakt med lokalmiljøet». Det arrangeres annethvert år i Høegh på RCN og i Dale, og i år var det campus’ tur igjen.

IMG_5780
Ridderne ut på tokt nummer 2!

 

10943074_864217760309938_8467491225348649369_n
Det er hvertfall ikke mangel på godt humør!

10943675_864218253643222_169033382698187083_n

Søndagen (forigårs) arrangerte Istvan (økonomilæreren) skitur for et par studenter som ville, og selvfølgelig slang jeg meg med! Vi dro opp til Norddal hvor vi var den første turen med Ridderne, og denne gangen med mye bedre vær, mer snø og supre forhold! Det bar på litt trening og masse moro og lek!

MIfrTin0PLYbS5dHox1ZFITaMy7m24qTLYHTCdO57fw
Nettopp seiret snøballkrigen!
Q_H3txShShTRsnRk0lw7M8xwjMw3tbw-KWlPIkszvxU
Kongen på haugen – de måtte se seg slått av en viss person kledd i sort og rødt på toppen.
RcHBeZG6DD2uDKH1Npdo283OxuXTRe9Ixx-xz8Tm7QY
Emma (Nederland) prøver å flykte – tredje gang hun står på langrenn og greier seg supert!

Utenom dette har det ikke skjedd stort de siste to dagene, med unntak av at forkjølelsen har slått inn for fullt på skolen. Selv måtte jeg bite i det sure eple og bli i senga i hele går (ja, man vil faktisk ikke miste en eneste time av IB, for det betyr dobbelt så mye å ta igjen), men tvingte meg dit i dag – til noe nytte. Nå er det middagstid, og i morgen starter vår andre PBL! (der jeg sist klatret og surfet). Denne PBL-en er «fast» for alle førsteåringer hvert år, der vi de første tre dagene skal ha First Aid og de tre neste dagene ha MUN (Model United Nations – google it)! Så nå må jeg komme meg ned av senga og til kantina – vi snakkes!

Og sånn hvis dere ikke skulle vite det.. JEG STORKOSER MEG FORTSATT! 😀

 

 

 

 

«Siste finpuss på søknaden»

(Beklager på mitt sterkeste at dette ikke har kommet før nå, men jeg har vært opptatt med prøver, snø og sist, men ikke minst, sykdom..)

Det nærmer seg 1. februar med stormskritt, og mange av dere søkere har enten nettopp sendt inn søknaden, eller jobber med absolutt siste finpussen. Jeg tenkte derfor å skrive et lite innlegg på hva som kan være greit å huske på, samtidig litt ekstra «krydder» som kan være verdt og hente frem! På den andre siden går det til slutt en grense der en selv må finne ut av størsteparten selv, slik at søknaden blir personlig og viser frem hvem du er som person! Under har jeg prøvd å ramse opp punktvis de mer «vanlige» spørsmålene om selve søknadsprosedyren, samt litt praktisk om IB i seg selv og mulighetene etter UWC (med tanke på karakterer og fag – ikke om karrierevalg!).

  • Søknadsskjemaet: Dette er vel den mest «rett frem»-delen av søknaden der man for det meste kun fyller ut navn, adresser, karakterer etc., der man ikke har mange alternativer. Det som trolig er «nøtten» med denne delen er de fem aktivitenene som skal beskrive deg som en person. Jeg har fått flere spørsmål om dette allerede, og tipset er som følger: Prøv å vise at du har varierte interesser (så lenge det stemmer med deg personlig selvfølgelig!), ved å nevne ulike typer aktiviteter, og slå sammen lignende til én. Eksempel: Spiller man gitar, piano og synger kan dette gå som «musikk», mens man heller kan putte på noe annet som en aktivitet nr. 2/3. Det som også er viktig å legge til er at aktiviteten/hobbyen ikke trenger å være en organisert aktivitet! Det er fullt mulig å skrive opp matlaging, lesing, skriving, tegning osv osv.
  • Essayet: Dette er (trolig) den største og mest dominerende delen av søknaden der man nærmest skal trykke inn livshistorien sin i løpet av 750 ord, noe som høres mye ut i starten, men som til slutt blir problematisk å få kort nok. Hvordan dette skal utformes vil jeg ikke gi noe svar på, da alle har sine forskjellige måter å starte på, og man må rett og slett finne «sin vei» å starte sin historie på. Generelt sett gjelder det å holde seg kort i språket, og spare seg for alle småord som nasjonalkomiteen vil skjønne meningen med uten. Eksempel: «Together with this, I would like to say that….» er mange tomme ord som kanskje gjør seg godt i et annet tilfelle, men for din egen skyld er det mange ord å spare på å skrive «In addition to this», «….. together with …..», «I also….» osv. Deretter gjelder samme her som på de fem aktivitene – få frem variasjonene dine! I tillegg er det lurt på slutten å slenge med et par setninger om hva du tror UWC kan gi deg som person, og gjerne også hva du kan gi tilbake til et UWC. Helt til slutt kan det være lurt å lese essayet høyt for noen som kjenner deg godt, og som tør å være kritiske, for å høre hva de synes – Men! Pass på at de ikke blir for kritiske og «bestemmende» – det er tross alt deg nasjonalkomiteen vil lære å kjennne, ikke familien din!
  • Læreruttalse + legeattest: Her er det ikke stort annet å si enn å følge «oppskriften». De skal helst skrives på data, men så lenge informasjonen er leselig skal visst skriftelig også gå bra. Husk stempel og underskrift!
  • Karakterkort: Så enkelt som det sies: legg ved karakterene de ber deg legge ved (normalt vitnemål fra ungdomsskolen + første termin VG1)! Dette trengs ikke å oversettes til engelsk (ta forbehold om eventuelle endringer likevel).
  • «Passfoto»/Portrettbilde: Også et aktivt spørsmål som er stilt – portrettbilde tatt i skolesammenheng funker supert om man ikke har tilgang på passbildene sine i foto-kopi, og det skal også gå med et «selv-tatt» bilde, så lenge det tilsvarer passbilde-/portrettbilde-kriteriene.

Så en liten oppsummering på mer generelle ting, indirekte til en UWC-søknad:

  • Skoleønsker/»Anti-ønsker»: Det er fullt mulig å ønske seg til en eller flere av UWC-skolene, men som jeg har forstått det rett så tar ikke nasjonalkomiteen noe særlig hensyn til dette før de siste 40 elevene har blitt plukket ut. Det vil altså si, for både ønsker og «anti-ønsker», at det ikke vil påvirke sjansen for å komme med! Samtidig viser de hensyn til hva du har skrevet, spesielt om det er visse skoler du ikke vil/kan/får lov til å dra til pga ulike grunner. Og uansett om du kommer til skolen som var førstevalget ditt, eller siste: Nasjonalkomiteen vet hva de gjør, så stol på de!
  • Karakterer: For å starte med den sure faktaen: IB er hardt. Det er ikke umulig, men det er definivt hardere enn norsk skole. Når det er sagt så skal dere ikke bekymre dere eller trekke tilbake søknaden deres pga dette. Jeg vil bare fortelle dere at det ikke er et lekehus dere flytter inn i. Samtidig som det er akademisk hardere, så er studiemiljøet og motivasjonen så ekstremt mye høyere, at det blir helt naturlig sak å gjøre lekser, lese mer osv., og mestringsfølelsen man har når man virkelig skjønner noe, er defintivt verdt det! Ikke minst vil man ha utrolig mye igjen for det senere, da det er masse studieteknikker og opplegg som er mye likere unviersitetsnivå/måten universiteter gjennomfører prøver etc. på, sammenlignet med norsk skole. Når man går IB får man karakterene fra 1-7, der 1 er dårligst og 7 er høyest. Poengsummen man får når man uteksamineres er resultatene av karakterene i fagene dine (6 fag) plusset sammen + opptil 3 poeng for ToK og Extended Essay (kompliserte saker – ikke tenk på det nå!). Dette vil altså si at man kan få totalt 45 poeng. Samordna Opptak har en konverteringstabell som viser forskjellige poengsummer konvertert til det norske gjennomsnittet, og du kan finne det her. Hvilke IB-fag man må velge for å tilsvare norske «spesialfag» finner du her.
  • Videre utdanning: TIL REALFAGSTUDENTER I FØRSTE OMGANG: Dette er en mye videre tema man ikke skal gå for langt inn i, men som jeg mener er verdt å nevne: Det er viktig å huske at man ikke har mulighet til å få tatt alle tre realfagene når man velger IB (Fysikk, Biologi og Kjemi), med svært få unntak, noe som vil si at man må bestemme seg for hvilke to man skal prioritere. Dette dilemmaet dukker hovedsaklig opp hos norske studenter som vil studere medisin, og som ikke vet om de vil gjøre det i Norge eller utenlands. Norge er et av de eneste landene som krever fysikk, mens så og si alle andre land (USA, UK, Australia +++) krever biologi. Selv startet jeg med fysikk, men har i ettertid byttet til biologi. Det er selvfølgelig mulighet til å ta opp fag som privatist i norsk skole etterpå, men det man må være klar over er at man blir plassert i ordinær kvote, og ikke førstegangskvote, om man søker en utdanning som spesifikt krever faget du tok som privatist. Eksempel: Søker medisin, med biologi og kjemi fra IB, med fysikk1 som privatist, så blir man plassert i ordinær kvote (som for tiden ligger på 66,4 +/-). Dette er en sjokk-vekker, som jeg vil at dere skal være klar over! Likevel: Man finner alltid en utvei 🙂

Videre har jeg ikke stort mer å legge til om søknaden vil jeg tro, og skulle jeg ha glemt noe/ikke skrevet om noe, så må dere gjerne sende meg en mail – jeg er betydelig raskere til å svare der, enn hva jeg er til å oppdatere her! Når alt dette er sagt, både positive og negative sider om IB/UWC, så skal det sies at alt ordner seg til slutt, og for det dere skulle ha fått av negative inntrykk nå – ikke la det stoppe deg i å søke! Send hvertfall inn søknaden nå, også har dere tross alt to måneder til å tenke dere om på. Da vil jeg bare si lykke til, til alle dere søkere, og for å reklamere litt om mitt egne nye hjem: Red Cross Nordic er utrolig undervurdert av norske studenter! Jeg skjønner selvfølgelig at man oftest vil ut av landet, men skolen er helt fantastisk.

Lykke til, også sees vi kanskje til høsten!